Hekser og trollmenn i Suldal. Del 2

siri i_vik

Me held fram vår serie med utdrag frå Torkell Mauland si bok Trolldom frå 1911, med to saker som omhandlar trolldomssaker i Suldal, m.a. den mykje omtala saka mot Sigrid Sigurdsdotter (Siri Sjursdotter) i Erfjord i 1663. Nokre merknader frå vår side er teke inn i hakeparantesar.

Rune Roalkvam

 

Ingerid Rødn

Ho var or Jelsa skipreida, truleg fraa Rødn i Imsland, som den tid høyrde til Jelsa skipreida. Me veit at ho var gift og hadde vaksne born, elles er det lite me kjenner til; for tingbøkerne fortel so lite.*)

Fyrst var det paa Jelsa-tinget 4/11 1638 at futen hadde stemnt Ingerid Olavsdotter paa Rødn fyr nokre ord ho hadde bruka, og fyr sum lesing som han meinte var imot kongens forordningar og helst imot bodskapen fraa 20/10 1617 [Christian IV sin forordning om «troldfolk og deres medvidere»].

Ho vedgjekk sjølv at ho kunde lesa fyr flòg og frost og sume andre sjukdomar, og no las ho upp framfyr retten dei ordi som ho bruka. Naar kyr mjølka urein mjølk, hadde ho ei raad som alltid hadde hjelpt: ho mjølka berre kui so strengen gjekk gjenom ein ring som ho alltid hadde paa fingren.

Vitne førde dei ikkje. Ho fekk domen med ein gong. Etter hennar eigi vedkjenning maatte det vera sum ovtru med henne, og fyr det skulde ho innan tri solmerke ryma fylket, og sidan, so fort som ho kunde, koma seg ut or kongens land og rike og fyrstedøme etter kongebodet fraa 1617. Alt det ho aatte, skulde høyra til kongen.

Det som ho aatte, var ikkje stort. Naar all skuld var utkvitta, var luten hennar ½ 2 rd. 1 ort 8 skill. Det vart innkoma i kongens kassa i 1634.

So var det 1641 daa dei heldt paa aa føra vitne mot Berit Bjelland [sak frå Nedstrand i 1640 omtala i Torkell Mauland si bok]. Daa kom det fram ein nerstrending, Aasmund Seldal, og sa at Ingerid Rødn hadde vore hjaa honom og skulde gjera aat fyr bringeverken hans. Daa hadde ho sagt at det var Berit Bjelland som hadde sett det vonde paa honom, og den sykja kunde ho ikkje gjera noko med. Vaarherre vilde vera beste mannen til aa hjelpa der, sa ho. Han gav henne ei tunna korn og ei 20-skillings mark fyr umaken.

Seinare stemnde futen henne til tings. Ho kom fram paa tingstova i Vikadal 27/2 1641. Daa vilde dei vita kor det var med trollkunsterne hennar.

Ho vedgjekk at ho bruka urter til aa lækja folk med. Ho nytta baade lækjeblokkor og haga-urter. Urterne henta ho inn jonsok-dagen, og ho gav deim helst i øl.

Aasmund Seldal sanna at ho hadde gjeve honom noko drikka; men han kunde ikkje kjenna det var urter i det.

Den gongen var Ingerid sjølv paa tinget. Men seinare den same vaaren, daa fjordungs-tinget var paa Hemnes, var det sonen, Per Ormsson, som møtte fyr henne. Daa kom Gamal Hetletveit og Jostein Rosseid fram og vitna, at i den tid daa Søren Njellsson var fut, hadde skrivaren Rasmus Andersson dømt at ho skulde ryma landet. Per Ormsson, son hennar, sa at det var sant.

Meir finn me ikkje i tingbøkerne um henne. Ho var ei av dei meinlause, som ikkje hadde lova folk vondt eller gjort vondt, so dei tok det vel ikkje so hardt; men endaa skulde det vera underlegt um saki vart heilt ned-lagd.

 

siri i_vik 

 

Bildet:

Ved opninga av Kulturhuset i Suldal i september 2002 var det kulturelle innslag frå alle bygdene. I Erfjord hadde dei laga til ei framsyning om saka mot Sigrid, Siri i Vik som ho der vart kalla. Framme ser me Gunhild Møgedal som Siri og Knut Ur som lensmannen. Bak ser me frå venstre: Astrid Erfjord, Tone Obrestad (delvis skjult), Grete Fyljesvoll, Berit Vestersjø, Kjellaug Myhr, Randi Lieng Erfjord, Anne Marie Fyljesvoll, Gunnar Sandvik, Johan Sivertsen, Bjørn Sandvik, Anita Erfjord Eilertsen, Svein Kolstø, Eli Håker Erfjord, Janne Erfjord og Sigrun Sandvik. Foto Bernt Eirik Rød, Suldalsposten.

 

 

 

 

Sigrid Sigurdsdotter

Ho var gift kona og budde paa Vik i Erfjorden, Jelsa sokn. Dei sette henne fast 4de april 1663, og 4 dagar etter førde futen henne fram paa tinget paa Hemnes.

Det var fiskalen som gjorde at ho vart sett fast, og han tiltala henne for at ho kunde med trolldom, og for at ho hadde forgjort ein mann som heitte Josep Vik og budde i Erfjord. Johans Tednes, Olav Tveit og Rasmus i Sundet stod fram og vitna at dei hadde høyrt Josep segja det var ho som hadde drepe honom; han gav henne skuldi fyr at han var øydelagd fyr heile livet. Han hadde og sagt at her ein sumar vilde ho slaa i alle skaarar og skard i Viksfjelli. Det forbaud han henne og vilde slaa sjølv. Daa sa ho: «Slær du i aar so skal du yita at du kjem ikkje til aa slaa eit anna aar». Sidan den tid hadde ikkje han havt ein helse dag; han var forgjord. Dette same sa han og til henne so mange folk høyrde paa det. Daa sa ho: «Betre deg korleis du kann tala!» Til desse same mennerne hadde Josep og sagt, at daa ho tala dette til han, vart han liggjande same dagen i den vonde sjukdomen som han sidan hadde lide av. Det var reint syndsamt aa sjaa kor han laut lida.

 Sidan kom det fram mange vitne. Helge Kristoffersson vitna at vaaren fyreaat hadde Olav Haaland gjeve han lov til aa spa upp ein aakerflekk yver paa Vik. Dette vart Sigrid gali paa og sa til deim: «De kann gjerna spa og saa, men det vert dykk ikkje til noko gagn; de skal inkje godt faa av det.» Tvo – tri dagar etter vart kona hans braatt sjuk og laut til sengs. So laag ho og talmast, alt til ho døydde hausten etter.

 Olav Haaland hermde etter ei som heitte Kari Klomber, ho sa høgt og skile at det var Sigrid som hadde sett det vonde paa Josep. Kari Klomber var synsk, og ho kunde sjaa at Sigrid stod upp-yver mannen og vilde gjera han god atter, men fekk det ikkje til. – Det same vitna Sigrid Eiriksdotter at ho hadde høyrt av Kari Klomber den same gongen.

Helge Kristoffersson hadde meir aa segja. Ein gong han var ute og skulle fiska aat husbonden sin, fekk han ikkje meir en tvo fiskar. Daa han so kom heim og fann ho Sigrid, daa sa ho: «Kva vil du gjeva meg at du skal faa fisk? Eg kann fiske-vess.» So tok ho ei spøna og las paa og kasta ho paa sjøen. Same kvelden var det so mykje fisk at noti rivna og dei fekk ikkje eit liv paa land. Den kvelden var hennar eigen mann med og drog.

Gunnar Vikastrand vitna: Det var ein sumar fyr nokre aar sidan, at Sigrid kom og bad honom finna ein drope mjølk aat henne. Daa sa han: «Gud betre meg, arme mann! her sit eg med 4 smaa born og hev ikkje meir en ei ku; eg hev nok ingi mjølk aat dykker.» «Det er so du segjer jamt, at du inkje hev,» sa Sigrid; «du skulde ikkje hava noko, og ikkje skal du faa noko heller.» Gjekk ho so ifraa honom upp til Lovra. Daa ho so kom ned atter, stod kui deira attmed landet. Daa strauk ho kui tri gonger yver ryggeu, og straks etter vart ho sjuk. Fem vikor kunde ho ikkje eta anna en gras som dei ryskte og stappa i ho. So ein sundag gjelkk baade han og kona hans av til Sigrid og bad henne koma og hjelpa, sa sant som ho kunde noko. «Det vert ikkje i dag», sa ho; «i morgon kann det henda.» So las ho i noko salt som dei gav kui. Daa kom ho seg so mykje at ho kunde eta sjølv. Han hadde kui 4 aar etter den tid; men inkje mjølka ho, og inkje tok ho bur. Sidan bytte han ho burt.

Helga Olavsdotter sanna det som mannen hadde sagt um kui deira, og lagde attaat at Sigrid jamt hadde lova henne vondt, og vondt hadde ho lide, just som hi hadde lova.

Olav Tveit fortalde at Sigrid hadde kome til deim her eit aaret; daa gav dei henne mjølkemat; ho fekk eta saman med borni deira. Sidan fekk dei høyra at daa ho kom til Tednes, hadde ho sagt at ho tok med seg so mykje som ein munn full i ein skjaa. Etter den dag hadde mjølki deira vorte so useleg klen ; ho var illa etande*). Ikkje fekk dei naame nær so mykje rjome heller som dei fyrr hadde fenge.

 Sigrid sjølv sat og høyrde paa alt. Ho sa det var ikkje sant det han Olav vitna, og det same sa ho um alle provi; men Johans Tednes kom og sa beint upp i augo hennar, at daa ho var hjaa deim hadde ho sagt at ho tok ein munn med mjølkemat med seg i ein skjaa.

 Olav Haaland, lensmannen, vitna at han hadde gjenge til henne siste hausten og helsa henne fraa Josep at han laut leggja all skuldi paa henne fyr den vonde sjukdomen han hadde vorte liggjande i. Daa han so gjekk, var det tvo tauser (Birgit Mikkelsdotter og Guri Aanundsdotter) som var so nære at dei høyrde mannen hennar segja: «Gud naade meg! eg hev nok lydt deg altfor lengje. Daa svara ho: «Teg, teg, Tore! dei skal ingen veg koma med meg.»

Marit Ivarsdotter hadde ein gong sumaren fyrr vore paa Vik; daa hadde Sigrid klaga seg at Marit Haaland hadde teke eit kakestykke fraa henne. Ho gav Marit Lovra skuldi fyr dette; men Marit Lovra kunde gjerna agta seg. Ho hadde ein gong nista mannen hennar ut paa bytur og let han faa noko sur seid; jamen kunde det henda ho snart fekk noko surt sjølv.

 Berit Markusdotter hadde ein gong høyrt Sigrid segja: «Treng eg i aar, so Gud late honom trenga til aars !»

 Gunnar Vikestrand hadde meir aa segja. Det var ei kona som døydde, og dei sa ho hadde lide av den spitelske sykja; det var mannen hennar Sigrid som hadde bore dette ut. Daa vilde lensmannen hava ein som skyna seg paa sovore, til aa sjaa yver liket, og so fekk han vitnet til aa gjera det. Han saag vel paa liket og det viste seg at ingen ting skakka, anna en det var noko hudlaust paa den eine mjødmi. Medan dei heldt paa med dette, kom Sigrid og vart standande innfyre døri. Daa bad han henne vøla inn-um liket noko. Med same ho daa kom nær liket tok det til og bløda naseblod; det var so det flaut paa baae sidor.

 Mikkel Skreddar hadde fenge Sigrid til aa mjølka kui deira; daa ynskte ho uhema yver den som sist hadde gjort det. Sidan var det som ho fekk spitelsk sykja. Berit Mikkelsdotter sanna dette og lagde til: Ho hadde høyrt av dotter hennar Sigrid, at sosant mor hennar fekk sleppa ut og kunde gjera eitkvart, so skulde ho gjera det verre.

Sigrid vedgjekk daa fyr retten, at ho kunde lesa fyr flòg; det hadde matmor hennar paa Erisdal lært henne. Elles hadde ho mykje aa segja imot alle desse vitnemaali; ho let so at ho var skuldlaus i alle ting, anna en det at ho kunde lesa fyr flòg.

Det som var innskrive i tingboki, vart lese høgt og skile fyr vitni, og dei gjorde alle full bokar-eid paa det dei hadde sagt.

5te mai sette dei rett paa Hemnes. Daa førde dei Sigrid fram til yverhøyring og dom. Baade lagmannen og futen var med og 9 lagrettes-menner.

Kari Klomber hadde ropa ut yver all bygdi at det var Sigrid som hadde gjort Josep Vik i Erfjord helselaus. Ho var paa tinget og sa um seg sjølv at ho var synsk. Ei tid fyre jol eller langt fram paa hausten det aaret som gjekk, hadde ho vore paa Vik og vore inne hjaa Josep, vilde sjaa um ho kunde vera til nokor hjelp. Daa fekk ho sjaa denne Sigrid, eller det var Fanden i hennar liknelse, koma inn med nokre knutar og vilde hjelpa den sjuke. Nokre av knutarne saag ho vart lagde attmed hovudet hans, nokre ned-med føterne, og elles all stad kringum honom.

 Johans Tednes hadde vore med fiskalen inne hjaa Josep den gongen han skulde sverja paa henne sjukdomen og hjelpeløysa som han laut dragast med. Daa lagde ban handi paa hovudet hennar og sa: «So sannt Gud vil hjelpa meg fraa denne sjukdomen, so er du banemannen min, og du hev gjort det med trolldoms-kunst.» Ei tid etter hadde han tala med Josep; daa hadde han sagt at sjukdomen hadde letna sidan han hadde lagt handi paa hovudet hennar. Han saag friskare ut og en han hadde gjort paa lengje.

Olav Tveit prova det same um kva Josep hadde sagt og gjort daa fiskalen var der. At han hadde besna etter den tid, det vitna baade Olav Haaland og fiskalen Kristen Nilsson sjølv.

– Johans Tednes og Olav Tveit gjorde eiden paa at Josep hadde lagt handi paa hovudet hennar og lagt all skuldi paa henne.

Dei talde trutt fyre Sigrid og bad henne segja sanningi. So spurde dei um ho ikkje kunde med anna en lesa fyr flòg. Sa ho daa at ho kunde lesa fyr smott [kreft]. Imot Klomber-Kari sa ho at ho visste ingen ting um alt det som ho hadde skulda henne fyre.

Endaa ein gong laut dei skjota ut saki, sidan det ikkje var meir en 9 lagrettesmenner.

2dre juni var det rett atter paa Hemnes. Daa var det og ein ting i vegen: korkje futen eller fiskalen vilde leggja sak paa henne og setja i rette korleis det skulde dømast; baade den eine og den andre skaut det fraa seg og av paa den andre. Den sjuke Josep Johansson var so god at han kom fyr retten. Der lagde han handi paa hovudet hennar Sigrid so alt tingfolket saag paa det, og svor paa at ho var hans bane. Han tvigla ikkje i minste maaten, men gjorde sin dyraste eid paa det same. Dei bad honom tenkja vel yver kva han sa; han svara at det kunde han vitna. fyr Gud at han ikkje hadde sagt anna en sanningi. Sidan han fyrste gongen hadde svore paa det, at ho var skade-kvinna, hans, hadde han besna alt fort, so no var han med det likaste han hadde vore sidan han fekk sjukdomen. Endaa vilde korkje futen eller skrivaren leggja retten fyre korleis ho skulde lida, men dei kravde dom yver henne etter alt det som daa var prova.

 Mikkel Skreddar og Olav Haaland vitna kva mannen hennar hadde sagt: Sidan ho yart sett, hadde det vorte so utrutt i huset at han torde ikkje liggja heime. Det var ei rumstering som ikkje vart ende paa; han tykte ho fór og skramla og ramla i huset stødt. Dette gjorde dei eiden paa.

 Retten tok daa til aa grunda paa saki, og so dømde dei at sidan ho hadde forgjort baade kriste folk og stakars umælande beist, so hadde ho baade etter Guds og kongens log forbrote livet. Dei var samrøystes med paa dette baade skrivaren og alle domsmennerne: Stein Jelsa, Gjert Tysseland, Aasmund Kilane, Andres Hanakamb, Jo Fuglastein, Svein Skeie, Truls Vatland, Hans Hemnes, Øystein i Bygdi, Tore Vatland, Knut Vaaga og Andres i Bygdi, og dei dømde etter raadføring med lagmannen.

Ho vart retta attmed eit naust i Haalands-osen ei tid etter. I rekneskapen ser det ut som det var 26de juni. Det var ikkje so lite dyrt. Meistermann laut dei henta fraa Bergen; han fekk 16 dalar til løn og ferdapengar att og fram. Ein kar som henta meistermannen, fekk 3 dalar. 8 skilling gav dei fyr eit ark papir til aa skriva stemningi paa. 1 ort kosta det aa faa stemningi skrivi med innsigle paa. 1/2 dalar kosta stempla papir til domen, og 2 dalar fekk skrivaren fyr di at han skreiv domen. Ho sat fast 12 vikor, og fyr kosten gav dei 1/2 dalar vika. Innkomor var det ikkje, anten det var so at ho ingen ting aatte, eller dei hadde gløymt aa setja det inn i domen, at kongen skulde hava midelen; det er ikkje ulikt til dess.

 

***

Same år som Sigrid vart dømd og avretta, var det to andre trolldomssaker i Erfjord, m.a. mot Kari Klomber, som vitna mot Sigrid. Desse kjem me tilbake til i neste bolk av denne serien.

 

pal